Ensomhet.....

 Hun sitter i sofaen og ser på TV time etter time, dag etter dag, uke etter uke. Hun er ensom. Det er et liv uten livskvalitet! Et liv uten mening! Og et liv hun ikke orker eller ønsker å leve. Hun ser på telefonen, og håper den vil ringe. Noe den aldri gjør. Hobbyen hun hadde ble for tøff psykisk og fysisk, og alle vennene hun hadde var i tilknytning til denne hobbyen. Alle vennene hennes er dermed borte. Kanskje forståelig nok? Jeg bebreider dem i alle fall ikke. Hun bærer på en sorg! Sorgen over å ha mistet hele sitt sosiale nettverk.

Hun var ensom som barn. Hun var ensom som ungdom. Hun var ensom som ung voksen. Og nå som godt voksen er hun ensom igjen. Hun har også alltid følt seg ensom sammen med andre mennesker. Hun er annerledes, men det er vanskelig å sette fingeren på hva som er annerledes. Hun føler seg ikke like mye verd som andre! Hun er ikke som dem! En av dem! Ensomheten er forferdelig vond. Den invaderer hele henne. Den tar bolig i henne. Og har flyttet inn i hennes liv. Forhåpentlig har den ikke flyttet inn for godt ?

Men hun dyrker allikevel ensomheten. Hun gir den vann og gjødsel. Hun vet ikke hvorfor? Men hun regner med at det har noen med sosial fobi å gjøre. Selv om hun er ensom, er det vanskelig, nærmest umulig, å komme seg ut å treffe andre mennesker. Hun har hatt sosial fobi tidligere, og nå har ensomheten gjort at den har kommet tilbake. Ensomheten gjør at hun har blitt redd andre mennesker. Det er tryggest å være alene. Så ingen andre skal få vurdere henne! Mene noe om henne! Dette er et underlig fenomen. Men hun savner egentlig sterkt andre mennesker. Noe som kan gjøre ensomheten lettere å takle. Men hun unngår allikevel å treffe andre. Angsten er for sterk, nærmest uutholdelig. Derfor velger hun å være alene med sin ensomhet. Hva mener de andre om meg? Hvorfor er det egentlig så viktig hva andre mener om meg egentlig? Er jeg håpløs? Er det jeg sier dumt. Oppfører jeg meg tåpelig? Det er hennes tanker! Ensomhet gjør noe med selvfølelsen hennes.

Hun har slitt med psyken hele livet. Hun er åpen om det hun har opplevd i psykiatrien, selv om hun har opplevd mye vondt. Åpen om hvordan det er å leve med psykiske problemer. Hun er aktiv i flere organisasjoner. Hun skriver blogg og artikler, og hun har holdt noen foredrag. Åpenheten betyr mye for henne. Hun vet at åpenhet bekjemper stigmatisering. Og det er viktig for henne. Men ensomheten er det vanskeligere å snakke om. Mer tabubelagt? For henne er det flaut, pinlig og skambelagt å være åpen om ensomheten. Hun vet ikke hvorfor det er sånn? Men hun tror hun ikke er alene om det?

Ensomheten er vel bare min egen skyld? Det er jo jeg som velger ensomheten? Men er det et reelt valg?

Dette er noe jeg har funnet til deling på facebook. Ville gjerne dele dette med dere, da det var meget godt skrevet....

4 kommentarer

sisselgu

09.09.2017 kl.05:50

Ensomhet er av det verste som finnes

due

09.09.2017 kl.13:28

sisselgu: For meg er det så mye verre ting en dette som finns. Men ensomhet har blitt den nye folkesykdommen. Mye psykisk som kommer av at folk er ensomme...

dvergpinschere i mitt hjerte

09.09.2017 kl.08:47

Ja det var flott skrevet..og belyser ensomhetens følelse godt...ha en god ny dag!

due

09.09.2017 kl.13:31

dvergpinschere i mitt hjerte: Ja virkelig. Kjente meg meget godt igjen i dette...

Skriv en ny kommentar

due

due

44, Utlandet

Ungdommelig dame. Jeg er ærlig, snill og veldig rettferdig. Jeg har 4 barn. Den ene av barna mine er jeg englemamma til. Savner han sårt <3 Jeg elsker dyr. Vi har en liten hund, 2 katter og en liten hamster. Jeg liker veldig godt å lese/skrive, så derfor har jeg fått ordnet meg en Blogg. Ellers holder jeg på å utdanne meg til helsesekretær og jobber på et legesenter. Følg gjerne bloggen min :)

Kategorier

Arkiv

hits